Folk er rare

Nå ligger vi på Kjerringøy igjen. Vi reiste fra Nordfold i morges, og hadde lagt en kurs som gikk forbi Kjerringøy til Bodø. Vi skulle se på de få gjestehavnene det er mellom Nordfold og Bodø, for om mulig finne plass før Bodø. Ingen av oss liker å ligge til havn i by i helgen. En natt for noen år siden overnattet vi i Smøgen på vei til vinterhavn i Tanumstrand, så det var typisk i slutten av september. Nå er ikke Smøgen en storby, men utelivet der ligner på Karneval i Rio. Vi våknet ihvertfall etter midnatt en gang av at fulle ungdommer danset på fordekk. Vårt fordekk. Rett over hodene på der vi lå og sov. Da var det opp, på med klær og bytte plass. I stummende mørke. Her oppe blir det jo ikke mørkt, selv om solcellelampene våre på akterdekk tente for første gang på lenge i går kveld. Det handlet mer om lavt skydekke og regn, enn mørke. Men altså, vi vil helst ikke ankomme Bodø før søndag. Og havnet altså på Kjerringøy igjen.

Vi kom oss inn i havna etter å ha sjekket Havneweb for om det var ledig plass. Der så det ut som om det skulle være tomt i havna, men den gang ei. Vi rundet moloen og så at gjestebrygga var full. Båter lå utenpå hverandre, og det lå til og med to seilbåter utenpå hverandre på dieselbrygga. Mannskapet på de to seilbåtene dreiv med ting. Rulla opp kalesje, rydda tau og så engentlig reiseklare ut. Så vi sirkla litt, for at jeg skulle få kontakt med dem for å spørre om de skulle dra. Og mens vi ventet på kontakt, dro en motorbår som lå knødd inn i en plass helt ytters på gjestebrygga. Kremplass. Det så litt trangt ut, men vi ville gjøre et forsøk. På vei inn i en ikke altfor skarp vinkel, spratt det ut folk fra alle båtene rundt om. Ei så direkte redd ut. Lun som (nesten) alltid sa Halvor; "Det kan går bra." Et uttrykk han har adoptert fra en god kollega og kompis som heter Kjetil. Jeg tror ikke det beroliget henne nevneverdig.

Sist vi lå her, på tur nordover, kom det inn to store seilbåter litt etter midnatt. Vi satt oppe og så på film, så vi så dem komme. Havna var full da også, men ikke så full som nå. Seilbåtene var fra et av mange selskap som tilbyr folk å være med på tur. De reklamerer med naturopplevelser og å lære sjømannskap. Det blåste litt, men ikke mye, så det burde være greit for dem å legge til. Båten som kom inn som nummer to, smatt nn mellom to utriggere på andre forsøk. Den første båten derimot... Han prøvde seg inn mellom to utriggere en seks, syv ganger. Han la båten feil opp mot vinden og dro ned på farta idet han skulle inn mellom utriggerne. Og da drev han av. Hver gang. Da gikk vi ut og signaliserte at det var plass til ham på dieselbrygga. Der igjen valgte han feil vinkel, og i takt med at stressnivået hans økte føyk kommandoene til mannskapet, på engelsk, i alle retninger. Han kjefta og kommanderte om hverandre. Det stakkars mannskapet hadde betalt i overkant av 10 000 kroner hver for å være med på opplevelsestur. Prisene står på nettsiden deres og jeg telte åtte personer ombord i tillegg til kapteinen. Skal si de fikk valuta for pengen i form av overhøvling, regn og kulde. Vi så på Marine Traffic at de hadde lagt til i Bodø litt etter klokka tre om natta.

Nå er det ikke en ukjent sak at når man blir redd kan man bli sint. Og han var nok det, seilbåtskapteinen, både redd og sint. Antagelig frustrert over at han ikke fikk til det han ville også. Det er jo noe alle og enhver kan kjenne seg igjen i. Undertegnede ikke minst. Men selv om kapteinen her ombord ikke liker at jeg skryter, har han aldri, i en stressa situasjon ombord, lagt skylda på meg.

Her ombord har vi en klar rollefordeling. Halvor er kaptein, og har det siste ordet. Jeg skal ikke påstå at jeg ikke blander meg, for det gjør jeg, men det siste ordet er hans. Han sier at dersom det ikke går etter planen, er det han som har ansvaret. For en kontrollfreak kan det til tider være et forbedringspunkt, men det går slett ikke så verst. En annen ting er at vi trenger ikke å bruke så mange ord lenger. En periode hadde jeg øreplugger og snakket med ham å telefonen når vi skulle legge til eller fra i vankelige forhold. Det er både usjarmerende og lite praktisk å rope til hverandre i vind og motorstøy. Nå har vi lagt bort øreplugger og har funnet ut at vi får sagt det meste med håndsignaler.