Nevlunghavn som ble Stavern

Etter en kjempefin ettermiddag og kveld i Kragerø, reiste vi videre mot Nevlunghavn. Vi la kursen ut fra Kragerø mot Jomfruland og tok en led vi ikke har kjørt før. Det er alltid trivelig å se noe helt nytt, særlig nå som vi er i litt mer kjente farvann. Etter Jomfruland møtte vi vinden igjen. Vi satt oppe på flybridge med vindgensere på, for sol var det jo selvom vinden tok i litt. 

Turen til Nevlunghavn var ikke på mer enn 17 nautiske mil, så plutselig var vi der. Helt ytterst i havna var det en gjestebrygge med klare beskjeder om at det var anker ut og nesa inn mot land. Der var det ingen mulighet til å ligge longside. Vinden var fremdeles virksom og tok godt tak i det eggeskallet vi har av en bår. Vi dro helt inn i havna for å se. Der var det trangt og ingen gjesteplasser. For andre dag på rad titta vi på hverandre og ombestemte målet. Vi dro mot Stavern.

Ikke lenge etter Nevlunghavn så jeg at Halvor satt å grubla litt. Kort etter kom det.

"Skal vi prøve den indre leden gjennom Rakke mot Stavern?" spurte han.

Vinden kom fra nord, noe som ikke gir noe særlig med bølger, og sikten var god. Jeg sa at dette måtte han bestemme. Det er min måte å si at jeg egentlig ikke har lyst, men ikke vil si det. Selv om det ikke var noe særlige bølger var vinden oppe i 9 - 10 sekundmeter, og i sånt farvann kan vi ikke kjøre fort, for det må manøvreres hele tiden, og da tar vinden tak i eggeskallbåten og drar oss ut av kurs.

Det ble den indre leden. På Skippo, som er mitt kart, var det ingen markert led, men på plotteren som Halvor navigerer etter, var det det. Jeg flyttet meg fra solplassen til et sted jeg lettere kunne forutse navigeringen og båtens bevegelser, og vi la i vei. Det kan jo gå bra, og det gikk bra.

Ruta vi gikk fra Kragerø og et utsnitt over hvordan vi gikk gjennom Rakkebåene ligger under her sammen med et skjermbilde fra Kystvær appen som viser vinden på Svenner Fyr.

Nå ligger vi i Stavern og har fått handlet inn litt mat. I morgen tenker jeg vi krysser Olsofjorden og tar oss inn mot Skjærhalden. Men man vet jo aldri 🙂