Hva har vi egentlig opplevd?

Ofte når jeg hører Halvor fortelle om turen vi har hatt, så forteller han at vi har fisket. Det har vi jo gjort, men helt ærlig, det har vi gjort fire eller fem ganger. Og vi har vært på tur i tre måneder.

Ved tre anledninger har vi satt oss ned med blyant og papir for å skrive ned høydepunktene fra turen. Alle gode ting er jo som kjent tre, så til slutt fikk vi formulert noe. Likevel er jeg ikke helt fornøyd. Hvordan beskrive det å kjøre egen båt rundt Stad? Det er omtrent like vanskelig som å filme bølger, noe jeg har gjort relativt mye av. Opplevelsen i bølgene kan være i retning; dette er jeg ikke sikker på om går bra, og filmen blir som en søndagstur med kaffe i koppen, uten å søle.

Mye av det vi har opplevd kommer til å forsvinne rett i glemmeboka. Andre ting kommer til å sitte spikret i hukommelsen så lenge den er nogenlunde intakt.

Jeg er helt sikker på at jeg aldri kommer til å glemme Mosterhamn. Vi kjørte nordover på innersiden av Karmøy, kryssa Sletta og tok oss inn i Bømlafjorden som etterhvert skifter navn til Hardangerfjorden. Mosterhamn dukket opp som en liten perle inn på babord side, mens snødekte fjell var i det fjerne der fremme. Vannet var grønt. Sånn grønt som du ser på film fra sydlige laguner. Sikten i vannet var helt utrolig. Det var vanskelig å bedømme dybden ved brygga vi la til ved, for det så ut som jeg kunne strekke ut hånda og plukke det som lå på bunnen. Der var det fire meter dypt. Halvor benyttet anledningen til å dykke under båten for å se at alt sto bra til. Imponerende egentlig. For selv om vannet var klart, var det ikke varmt!

Etter to dager kom vi oss til Florø. Da følte vi at vi hadde kjørt langt og lengre enn langt. Det var helt til vi satt oss ned med kartet og så hvor langt vi hadde igjen. Herlighet det var langt igjen! I Florø ble vi et par dager og ventet ut litt vær. Halvor benyttet anledninge til å ta frem fiskestanga, og turens første torskemiddag med selvfanget fisk var et faktum. De fanget han fra brygga vi lå ved. 

Noen dager senere la vi til på Herøy. Hjemme i Kongsvinger har Halvor vært på treningsleir en torsdag i måneden. Det er den dagen pensjonistene har lønningspils på Manis. En av de han ofte har truffet der er Tor, som har hytte på Herøy sammen med Ruth. Tor har gjennom mang en torsdag fått høre mye og mangt om turen vi har planlagt. Om han trodde at vi skulle få det til, og faktisk stikke innom er uvisst, men det var uansett moro og gjøre det! I tillegg har Herøy en fantastisk serverdighet, Etcetera botaniske opplevelser. På søroverturen var vi (til og med Halvor) der i flere timer. Neste gang vi er på Herøy, vil jeg ha en uke bare der. For et sted! Det må bare oppleves.

Etter Herøy var det Støtt som sto for tur. Det ble egentlig ingen høydare, så det hopper jeg over. Kjerringøy derimot var spesielt. Vi kom dit etter en litt halvlang dag i båt, hvor det hadde vært litt vind. Kaldt var det jo nesten hele tiden, så vi satt inne å kjørte. Dagen starte med tåke, regn og dårlig sikt og slutta med sol og varme på Kjerringøy. Ulltøyet ble tatt av, shortsen kom på og vi satt stoler ut på brygga og bare nøt varmen. Sjøbodene rundt om havna var gule, hvite eller røde. Fargene sto fantastisk til den blå himmelen, og der satt vi da, og så på stedet hvor mye av "Hver gang vi møtes" ble spilt inn. Vi var nesten litt starstruck.

Jeg er forholdsvis vanskelig å holde våken etter barnetv tid, mens Halvor har lakenskrekk. Riktignok med varierende alvorlighetsgrad ettersom årene går, men han ble ihvertfall sittende oppe til 0130 og se på midnattsola. Eneste grunnen til at han gikk å la seg da, var at sola ble borte et lite øyeblikk bak et fjell. Om det fjellet ikke hadde stått der hadde han nok døgna.

Derfra dro vi til Norskott. Der bant vi fast båten midt i et akvarium. Glassklart vann kombinert med riktig lys gjorde at vi nesten kunne se lengden på skjegget til torskene som svømte undre båten, ved siden av båten og under bryggene. Det var helt utrolig.

Etter en natt på Norskott krysset vi Vestfjorden mot Lofoten. Vi så Lofoten i det fjerne lenge. Uten at fjellene ble nevneverdig større. De fjellene er mektige. Været var så bra at vi kledde på oss ulltøy og vindtett tøy og satt oss på flybridge. Sikten var fantastisk. Midtveis over Vestfjorden så vi seks - syv spekkhoggere blåse et stykke unna. De var nære nok til at vi så dem godt, men langt nok unna til at hjertet ikke hoppet ut av brystet.

Etterhvert kom Lofoten nærmere og vi kjørte inn i Reine. Endelig var vi i Lofoten! Vi ble belønnet med nydelig vær og en fantastisk konsert av en for oss ukjent gitarist i havna. Han hadde okkupert et av borden på brygga med gitaren sin og et stativ. Etterhvert forsto vi at han skulle spille gitar og filme seg selv. Han ventet nok bare på at lyset skulle bli riktig gyllent før han varmet opp fingrene, tok av seg boblejakka og satt der på brygga i Reine og spilte med en innlevelse og en dyktighet jeg knapt har sett maken til. Det ble en magisk kveld.

Så var det på tide med litt fisking igjen. Det bølget og blåste endel, så Halvor kjørte båt, og jeg fisket med hekle sittende i trappa til fly med regntøy på. Det ble nok fisk til at turens første røyking ble foretatt. Vi har med oss et lite røykeapparat som går på rødsprit og spon. Det var lenge siden jeg hadde røyka fisk selv, så jeg var litt spent på resultatet, men det ble kjempegodt. Røykeapparatet satt vi under en landgang som gikk ned til trebrygga vi lå ved i Nusfjord. Under landgangen var det ei metallplate som forhåpentligvis ikke ville ta fyr, og landgangen skjermet for regn. Nusfjord var et lite sjarmerende sted med mye sjel og fantastiske gode steinsovnsbakte surdeigsbrød. En sånn liten baker skulle det vært overalt! Dessverre var det stort sett grått og regn mens vi var der, men vi klarer godt å se for oss hvordan Nusfjord er i sol og fintvær!

I Henningsvær opplevde vi noe merkelig. Vi så rett og slett nesten ingen nordmenn. Det var derimot turister overalt. Og mange av dem hadde reist langt. Skikkelig langt. Overalt i Henningsvær sto det skilt som sa noe om at det er hyggelig at du besøker hjemplassen min, men vær så snill å ta hensyn. Vi bor her. Skiltene var stort sett på engelsk,  og ba turistene om:

- ikke se inn av vinduene til folk

- ikke ta bilder inn i stua til folk

-ikke bråk hele natta selv om sola er oppe. Vi skal på jobb om morran

-ikke gå inn på terrassen eller i hagen til folk.

Det må rett og slett være slitsomt å være fastboende i Lofoten når det er så mange turister der. Det var nesten ufremkommelig med bil på grunn av folk som vandret i veien over alt. Og ikke minst bobiler på de merkeligste steder. 

Kolleganene til Halvor har det, akkurat som turister, med å være overalt, og godt er det! Gry har hytte ved Limstrandpollen på nordsiden av Lofoten og vi ga oss i kast med Sundklakkstraumen for å komme oss til henne. Vi syns vi hadde forstått dette med stømmer ganske godt, for dette gikk fint. Vi kastet anker inne i Pollen og tok jolla inn til Gry hvor vi kostet oss med hvalbiff på grillen og prat langt ut i de små timene. Dagen etter skulle vi ta straumen sørover igjen. Dette hadde vi jo forstått hvordan skulle gjøres. Trodde vi. Stramune fikk siste ordet, men vi kom oss gjennom uten skader og med litt høyere puls enn planlagt, og en nyvunnet respekt for strømmer i vann!

Fra Svolvær er det to ting som har bitt seg fast. Bacalao på restauranten Bacalao og Krigsminnemuseet. Bacalao var utrolig godt. Vanvittig salt, men godt. Krigsminnemuseet var et minne for livet. William har brukt mange år på å samle våpen, uniformer og andre ting knyttet til andre verdenskrig og puttet alle tingene inn i forholdsvis små rom. I taket hang nazi flagget fra Blücher, og innenfor en lukket dør var det gestapotom. Inntrykkene derfra er voldsomme. Foreløpig har jeg ikke fordøyd det godt nok til å kunne skrive godt om det. Kanskje det kommer etterhvert. Ellers så kan du jo dra til Svolvær og se det selv!

Trollfjorden har jo alle hørt om. Så dit måtte vi selvfølgelig. Og ja, det var fint der. Og jeg forstår at det er spektakulært når hurtigruta snur på femøringen der inne og såvidt får plass, men for oss så var det bare en fjord og litt mer fjell. Ikke var fjorden særlig lang, og ei heller var fjellene særlig høye. Nordfold slo Trollfjorden rett og slett. 

Men fra Trollfjorden dro vi til Risvær,  som er et sjarmerende nedlagt fiskevær som hilste oss velkommen med en ørn som satt på ei øy rett ved innseilingen. Vannet var glassklart og sola skinte for første gang på over ei uke, så vi var i syvende himmel. Når vi i tillegg traff en gjeng nordlendinger som var mer enn villige til å skravle med oss, var vi mer enn fornøyde!

Etter Risvær krysset vi Vestfjorden igjen og startet på turen sørover. Første høydepunkt kom i Nordfold. Høye majestetiske fjell med isbreer på toppen. Vi tok sjansen på fiskelykken inne i en liten fjordarm, og fikk turens største fangst. Såpass mye fisk at siste fiskekakemiddag ble spist i Stavern. 

Planen var å besøke den internasjonale kirkegården på Tjøtta, ikke langt fra Herøy. Der var det trangt og ikke plass til oss. Om vi virkelig hadde gått inn for saken, hadde vi kanskje fått plass på utsiden av noen, men når været igjen var grått, vått og vindfullt, ga vi litt opp. Værmeldingen meldte regn, vind og kaldt på ti dages varselet. 21 dagers varselet viste 80% sannsynlighet for regn. Hver dag. I 21 dager. Vi titta på hverandre og bestemte oss. Dette gidder vi ikke mer. Dette var 22 juli. 5 august klakka vi til i Mandal.

Før Mandal må jeg trekke frem to steder.

Cornelius Sjømatrestaurant utenfor Bergen får alle stjernene i boka av meg. Vakkert sted, trivelig betjening og fantastisk mat med gode historier til. 

Og Skudeneshavn. En liten sørlandsperle på vestlandet. Små hvite hus og sol! For første gang på turen ble vi solbrente. Brygge anlegget var velholdt og fint og byen sjarmerende så der koste vi oss i et par dager, noe som trengtes etter mange dager med regn og vind.

Etter å ha rundet Jæren og Lindesnes på tur hjem gikk lufta litt ut av oss. Ekspedisjonen var på sett og vis over.

Likevel sitter vi igjen med en følelse av takknemlighet. Vi er glade for at vi har nådd målet vårt. At vi har fått det til. Vi har opplevd masse og lært mye. Lært mye om landet vårt, båten vår, sjømannskap og oss selv. Vi var ikke engstelige for det før vi dro, men det er alltid godt å få bekreftet at vi trives sammen og jobber godt som team. Det er ikke en selvfølgelighet på trang plass over lang tid, men vi er bedre venner enn noen gang.

Apropos venner. Det har vært utrolig hyggelig å treffe de vi har truffet i løpet av turen. Ingen nevnt, ingen glemt, men dere har fått en spesiell plass i minnebanken ❤️

Og tilslutt må jeg si noen ord om svigerfar. Han er en mann av mange talenter, men noe som har kommet oss til gode under hele turen, er hans utrettelige vilje til å finne ut av ting. Han har søkt opp informasjon om omtrent alle steder vi har vært. Han har kommet med historier om omtrent alle broer vi har passert, og det er ikke så merkelig, for han har bygd mange av dem! Takk for all hjelp og alle innspill!