Vi nærmer oss målet.

Målet har egentlig hele tiden vært Lofoten. Og på en annen måte er det absolutt ikke det i det hele tatt.

Turen fra Grebbestad, opp til Hvaler, nedover sørlandskysten, opp vestlandet og inn i nordland har vært jobbing. Lange dager med mye kjøring. Lesing av kart og værmeldinger, avpassing av passeringer i forhold til vind. Mistforstå meg rett. Dette er noe vi elsker å gjøre, men det er ikke til å stikke under en stol at det er slitsomt. Mer for noen av oss enn for andre, selv om den som syns det er mest slitsomt er den som gjør minst..

Det er nå turen starter. Det er nå vi for alvor skal kose oss, lete opp fine plasser, sove når vi er trøtte, spise når vi har lyst og reise når det passer oss. Forhåpentligvis uten de helt store værutfordringene.

Vi har en av de foran oss nå. Værutfordinger altså. Nå ligger vi på Støtt, helt nord på Helgeland. I morgen har vi tenkt oss til Kjerringøy, selv om det blåser stiv kuling. Jeg skal innrømme at jeg ikke gleder meg til i morgen. I dagene etterpå er det spådd sterk kuling, så da bør vi faktisk være på fastlandssiden. Ellers blir vi sittende værfaste her på Støtt til over helgen. Vi skal klatre litt lenger nord på kartet og komme oss til Vestfjorden, som må krysses før vi er ved det opprinnelige målet, Lofoten. Selv om målet egenltig er reisen sørover igjen.

Dagen i dag må jeg fortelle litt om. Vi har passert polarsikelen i egen båt. Kapteinen tok en skål med Neptun for at de gode vindene ikke skulle forlate oss helt. Deretter så vi Svartisen på toppen av noen majestetiske fjell på styrbord side. Må jo innrømme at det var litt kult. Deretter snirklet vi oss gjennom noen trange passasjer, og kom oss trygt helt frem til Støtt. 

Og her er det fint. Atmosfæren er helt spesiell og vannet glassklart og grønt. Etter at vi la til her ble vannet helt blikkstille. Som i stille før stormen stille. Det er som et speil.

Restauranten Gammelbutikken var også en opplevelse. Vi fikk bord i det gamle postkontoret, hvor det var dekket til to. Stearinlyset ble ikke tent før vi satt der, og jeg antar at det ble blåst ut i det vi reiste oss fra stolene. Det treverket der inne hadde fått nok tørketid, for å si det sånn. Maten var god, men ikke så spesiell som jeg hadde håpet på, men for en opplevelse. Hadde Halvor hatt hår, hadde vi fått en opplevelse til da han fikk regningen, for da fikk han bakoversveis. Uten hår.