I går gikk jeg inn på Bryggehotellet for å kjøpe billetter til konserten Ola Bremnes skulle holde. "Nei" sa mannen i resepsjonen, "her er det ikke noe konsert. " Jeg gikk ut for å se på oppslagstavla en gang til. Der sto det fremdeles. Lørdag 20 juni, Ola Bremnes konsert kl 19. Litt lenger ned på arket sto det en logo. Karl Erik Harr museet.
Så litt før klokka sju gikk vi dit. Til Karl Erik Harr museet. Jeg hadde aldri hørt om fyr'n, men det var riktig sted. Vi kjøpte biletter og tusla inn. Og der var vi midt i et galleri med de mest fantastiske malerier av Nordnorsk sjø, tro, overtro og natur. Et av maleriene, jeg tror det het "Uvær", ga meg følelsen av å bli sugd inn. Omtrent slik jeg føler at jeg blir sugd nedover om jeg står ved en stor høyde.
Selvsagt klarte jeg å få sagt dette til Halvor mens vi satt det. Også at jeg ikke hadde hørt om kunstneren før. Selvsagt satt han rett foran oss. Kona hans redda meg lettere elegant ved å si at jeg var for ung. Den kan jeg leve på en stund!
Ola Bremnes hadde jeg sånn der middels forventning til. Han fortalte historier og skrøner og sang så tårene trillet hos meg da han sang "Rødbrune seil", etter først å ha fortalt historien om hva den handler om.
Nå kjenner jeg at jeg er i Nordnorge.
Tidligere på dagen kom vi i prat med havnekapteinen her. Han fortalte om åtte år som hvalfanger og tre somre etter hval på Grønland i bare kortarma skjorte mellom isfjella. Vi spurte ham om når sjøen legger seg etter den vinden vi har nå, for planen er Lofoten når været tillater det. Han gliste litt skeivt, tok et trekk av sneipen sin, og sa at dette var ikke vind. Det var bare å gå når vi ville.
Dersom stormen hadde herja ved Stad i flere dager, da kunne han bli ugrei. Vestfjorden altså. Men nå, nei det var bare å gå.
Vi venter likevel til tirsdag... 😉
Legg til kommentar
Kommentarer