Ukjent farvann

I går dro vi fra Henningsvær, gjennom Sundklakkstraumen og til Limstrandpollen. Vi skulle gjennom en ordentlig strøm, selv om den var liten, for første gang. Vi forberedte oss så godt vi kunne, på hver vår måte. Passeringen av strømmen gikk over all forventning. Det var ikke alt som ble slik vi hadde trodd, for eksempel så snudde strømmen fra motstrøm til kraftig medstrøm i det vi passerte Nåla. Men morsomt var det.

Vi kom frem til Gry, en kollega av Halvor og hadde en trivelig dag og kveld med fantastisk mat. Praten gikk der vi satt ute og så på sola som aldri gikk ned. Det er noe spesielt med å sitte ute sånn, omgitt av naturen og dele liv og levd liv med hverandre.

Siden vi opplevde at nå hadde vi forstått endel om disse tidevannsstrømmene, var vi ved godt mot da vi skulle ta returen i dag. Høyvannet i strømmen skulle nå toppen kl 1332 i følge Statens kartverk. Barentswatch sa at det skulle være slakkstrøm mellom 1135 og 1209. Da skal strømmen holde mindre enn 0.5 knop. Klokka 1152 skulle strømmen snu.

Vi var midt i Nåla klokken 1145. Altså helt perfekt timet ifølge Barentswatch. På vei inn i Nåla holdt vi 7,2 knop på 900 omdreininger. Etterhvert holdt vi 4,9 knop, og vi mista styrefarten. Halvor økte til 1400 omdreininger, da holdt vi 7,7 knop og båten vingla fortsatt. På det turtallet gjør vi normalt 10,5 knop.

Båten ble dratt inn mot ei grunne, som Halvor jobbet for å holde oss unna. Da ble arbeidskapasiteten til Halvor fokusert på manøvrering, og ikke på kart, og neste sjømerke kom brått på. Jeg så at vi holdt på å gå på feil side av en rød stake, og sa ifra om det. Halvor dro av på gassen, trakk pusten skarpt og la båten over til babord. 

Dette var god læring og en påminnelse om at vi må være våkne hele tiden, og at vi jobber som et team. Vi ble enige om at neste gang vi skal igjenom krevende navigering, så skal jeg lese kartet høyt.

Nå ligger vi omsider fortøyd til en flytebrygge i Svolvær. Vi forsøkte oss først inntil kaien mot land, for det så fullt ut overalt. Med neste tre meter tidevannsforskjell er det pittelitt utfordrende. Og om du hadde sett meg klatre i land via en stige i kaiveggen, hadde du sett at det ikke bare var fortøyningen som var utfordrende 🙂